Morgendagens næringsliv = utfordringen i dag - Høyre

Europa og andre deler av den vestlige verden er i en periode med lav vekst, kanskje på vei inn i økonomisk tilbakegang. Diskusjonen går høyt om hva som egentlig har brakt oss dit. Noen ynder å skylde på finansmeglerne på Wall Street og så helst at finanstransaksjoner ble avgiftsbelagt. Neppe noen god løsning. Vi trenger mer enn noen gang velfungerende internasjonale finansmarkeder. Det er noe av utfordringen. Så er det utvilsomt at deler av markedsøkonomien har bidratt til å bringe oss dit vi er, men jeg har kullsviertro på at det nettopp er markedsøkonomien som vil bringe oss ut av vanskeligheter og inn i ny vekst og fremgang. Jeg ser ikke noe godt alternativ. Sosialistisk planøkonomi har Europa forsøkt nok av. Hvorfor er fortsatt markedsøkonomien løsningen?? Jo fordi markedsøkonomien utfordrer og gir rom for enkeltmenneskets kreativitet, fantasi og skaperkraft. Den gir mangfold og sunn konkurranse. Den skal systematiseres og reguleres til en viss grad i moderne blandingsøkonomier, men ikke slik at det tar livet av den dynamiske kraft og det sterke vekstpotensiale som ligger i at et mangfold av krefter får muligheter i det skapende samfunn.

Hva så med oss her hjemme i en fredelig randsone av den usikkerhet som nå rår, særlig i Europa. Er vi de uovervinnelige, de evig sterke med vår oljesmurte økonomi og våre ”peeng på bok” slik den joviale finansminister ynder å fremstille det, både i inn- og utland.

Men ”peeng på bok” må aldri være noen sovepute for politikere som er opptatt av morgendagens utfordringer. Vårt lille land er selvsagt avhengig av et Europa som har økonomisk evne til å betale for de varer vi skal selge. Det er i Europa våre viktigste markeder ligger, selv om både Kina, Brasil og flere fremvoksende markeder etter hvert øker sin betydning .

Men da må vi gjenvinne og øke vår evne til å konkurrere på verdens markeder.

Rammebetingelsene for norsk verdiskaping er viktigere enn noen gang. Det er verdiskapingen rundt om i alle våre bedrifter som legger grunnlaget for at vi kan beholde og videreutvikle vårt velferdssamfunn.

Det er grunnen til at Høyre i høst gjennom sitt alternative budsjett for 2012 som ble lagt frem denne uken, har utfordret den rødgrønne regjeringen på å reparere sine manglende investeringer for fremtiden.

Det er riktig som regjeringen stadig fremhever at det er blitt skapt mange arbeidsplasser i oppgangstiden fra 2005 da de rødgrønne overtok. Riktignok flest i offentlig sektor, men rett skal være rett. Det som imidlertid ofte forties er at utviklingen etter finanskrisen er negativ. På de 3 årene har vi mistet 57 000 arbeidsplasser i privat sektor. Det er et faktum en ikke kommer unna. Utviklingen er negativ og noen av grunnene er åpenbare. Vårt kostnadsnivå ligger nå ca 50% sammenlignet med våre handelspartnere i EU-området, mens forskjellen for få år siden var langt mindre. Det er en konkurranseulempe som vi må overvinne for igjen å få fart på norsk næringsliv.

Virkemidlene er endrede prioriteringer over budsjettene. Først og fremst en økt satsing på det langsiktige ved at forskning og høyere utdanning må prioriteres sterkere. Det har vært et erkjent stebarn hos de rødgrønne, uvisst av hvilken grunn. Så må forskning og utvikling bli mer næringsrettet slik at veien fra ide og forskning til det materialiserer seg i produkter, tjenester og arbeidsplasser bli kortere. Så må mer av oljeinntektene sluses inn mot vekstfremmende skattelettelser og infrastruktur slik meningen opprinnelig var. Det betyr mer midler til vei-og jernbanebygging, men først og fremst mer effektiv planlegging og gjennomføring av samferdselsprosjekter.

Så kommer vi ikke utenom at det må gjøres mer lønnsomt både å arbeide og ikke minst å investere i arbeidsplasser. Fjerning av formuesskatt og arveavgift er helt sentralt for å forbedre betingelsene for norsk investorkapital og for generasjonsskifter i norsk næringsliv. Det vil skape vekst og nye investeringer.Et eksempel: Ledelsen ved Elkem i Kristiansand roste sine nye kinesiske eiere under et besøk næringskomiteen gjorde der i september. De nye eierne ville satse på nyinvesteringer i maskiner og utstyr på opp mot 200 mill.kroner. Ledelse og ansatte var meget fornøyde. De tidligere norske eierne måtte betale omtrent det samme i formuesskatt, hvert år, og måtte ta ut et betydelig høyere beløp fra bedriften for å betale skatten.

Vi trenger vekstfremmende forbedringer i rammebetingelser og virkemidler for å henge med i den globale konkurransen. Men først og fremst trenges det nå ny optimisme og tro på at det er mulig å konkurrere stadig bedre også her fra vårt land!