Oslo Høyre har satt i gang programarbeidet for Høyres stortingsprogram - Høyre

Nikolai Astrups innledning til programarbeidet i Oslo Høyre, 18. februar 2012

 

Kjære venner.

Et av målene jeg satte meg da jeg ble leder i Oslo Høyre var at vi skulle være det viktigste politiske verkstedet i landet. Når jeg ser rundt meg i dag, ser jeg flere hundre grunner til at Oslo Høyre er nettopp det.

Programarbeidet er noe av det absolutt viktigste vi som parti gjør – og det å delta i programarbeidet er derfor noe av det mest meningsfulle vi som er medlemmer i et politisk parti kan bidra med.

Utfallet av denne prosessen – det programmet landsmøtet skal vedta i 2013 – er forhåpentligvis det Høyre skal gjennomføre i regjering om et og et halvt år.

Derfor er det et viktig arbeid – og som landet største fylkeslag og representanter for Europas raskest voksende hovedstad – har vi et spesielt ansvar for å bidra til denne prosessen.

I Arbeiderpartiet styrer man partiet som man styrer landet – ovenfra og ned. I Høyre styrer vi partiet i henhold til vår tradisjon og våre verdier – nedenfra og opp – gjennom høringer, programarbeid og landsmøtevedtak.

Selvsagt har stortingsgruppen stor makt. Det er representantene som foretar de løpende avveiningene i de dagsaktuelle, nasjonale sakene. Men hva vi til enhver tid mener i pressen, skal like fullt være en refleksjon av våre programstandpunkt og Høyres prinsipprogram.

Selv om det til syvende og sist er en finansminister fra Høyre som må ha avgjørende makt til å utforme balansen i et statsbudsjett, så er det programmet som bestemmer retningen og definerer målet. Ikke bare det, vi definerer problemet.

Derfor er dette arbeidet viktig – og spesielt den fasen vi er inne i nå, der partiet skal tenke høyt om våre visjoner for fremtiden, våre mål for samfunnsutviklingen. Hvis vi ikke vet hvor vi skal, er det vanskelig å komme dit.

I den anledning vil jeg dele noen overordnende tanker om nettopp retning og verdigrunnlag med dere, tanker som jeg mener er verdt å ta med seg når man skal lage program.

På mange måter vil jeg bygge litt videre på det utmerkede foredraget vi akkurat har hørt fra Lars Fredrik Svendsen.

 

I motsetning til sosialismen, kommunismen – til og med liberalismen – så er konservatismen ingen ideologi i ordets rette forstand. Vi søker ikke et endelig punktum for utviklingen i verden, vi søker ikke et nirvana der tiden og historien står stille, vi søker ingen endelig havn for den reise menneskeheten har lagt ut på.

For oss er det reisen som er selve målet.

I konservativ tankegang vil vi mennesker aldri være tannhjul i storsamfunnets maskineri.

I konservativ tankegang er det mennesket selv som er veien og virkeligheten, og det er verdiene i et sivilisert samfunn som gjør det mulig for mennesker å utfolde seg, utvikle seg og leve sine liv med fri vilje og av egen kraft.

Friheten for enkeltmennesket står sentralt, men den er forankret og avgrenset i en kultur tuftet på fellesskap og en erkjennelse av at vi er gjensidig avhengige av hverandre.

Konservatismen er ingen ideologi, men et sett med verdier. I Høyres tilfelle er det et sett med liberale verdier – personlig frihet, sosialt ansvar, eiendomsrett og maktspredning – for å nevne noen av de viktigste.

Edmund Burke – av mange omtalt som konservatismens far, men av seg selv ikke engang omtalt som konservativ – er opphavet til det konservative mantra om ”å forandre for å bevare”. På mange måter er det dette som er kjernen i den liberale konservatismen vi holder oss med. Men hva betyr det egentlig å forandre for å bevare? På terskelen av en programprosess er det lov å spørre: Hva skal egentlig forandres og hva skal bevares?

I korte trekk er det ikke samfunnet vi skal bevare i sin nåværende form – men verdiene som skal bevares. Og skal vi lykkes i å bevare verdiene må samfunnet endres i takt med tidens ånd og samfunnets utvikling.

Derfor er det ikke vår politiske oppgave å spørre hva som skal bevares. Det ville være konservativt i betydningen reaksjonært og tilbakeskuende. Vår oppgave må være å spørre hvorfor noe skal bevares. Fremmer det frihet og ansvar? Ivaretar det eiendomsretten? Bidrar det til å styrke den liberale rettsstaten?

Konservatismen er derfor ikke absolutt, men relativ til sin samtid. Verdiene er ikke relative, men politisk er de det. For å oppsummere akkurat dette punktet: Konservative mennesker er pragmatiske, men vi er ikke prinsippløse.

Konservative ser verdien av dannelse, tradisjon og kulturell forankring. Ikke som uttrykk for en spesiell tid, et spesielt sted eller en spesiell hendelse. Derfor er det ikke 60-, 70- eller 80-tallets konservatisme som gir oss gode svar på dagens og fremtidens utfordringer. Historien er fast tilbehør i en konservativ bagasje; men den er et referansepunkt, ikke en veiviser.

Et tilbakeskuende parti vil aldri lykkes. Høyre vil lykkes fordi vi tar samtiden på pulsen og spiller på lag med fremtiden. Fordi vi gir svar menneskene kan stole på – ut fra en felles opplevelse av hverdagsliv og arbeidsliv, av familieliv og samfunnsliv.

Trygve Bratteli uttrykte det godt da han skulle forklare Arbeiderpartiets storhetstid etter krigen: ”Vi forstod den tid vi levde i og ga svar menneskene trodde på”. Til tross for hans partipolitiske opphav er det like sant og viktig for oss som det var for ham.

”Vi forstod den tid vi levde i og ga svar menneskene trodde på”. For meg handler dette om å fange tidsånden – eller som partilederen pleier å uttrykke det: Det handler om å finne virkelige løsninger på virkelige problemer for virkelige mennesker.

Høyre på sitt beste evner å fange tidsånden – slik vi gjorde i 1981, 1985 og 2001. Da forsto vi akkurat her, akkurat da, hva som var viktig for folk.

Når det er sagt: Vi skal gi svar menneskene tror på – men vi skal aldri glemme, som Inge Lønning så presist uttrykte det, at politikere er i holdningsbransjen – ikke i underholdningsbransjen.

Vår oppgave vil aldri være å finne ut hvor folk flest står, og så bevege vårt standpunkt dit. Det er vrengebildet av flertallsstyret. Vi må innta det standpunkt vi mener er rett og riktig og søke flertall for det.

Konservatismen har som sagt ikke noe endelig mål for samfunnsutviklingen – foruten ett: Og det er mennesket selv. Samfunnet må reflektere menneskets karakter, dets svakheter og styrker.

Dette er arven fra den franske revolusjon og århundrer med enevelde i alle europeiske land.

Ethvert forsøk på å bygge samfunnet rundt modeller som forutsetter perfekte mennesker vil feile. Nettopp fordi mennesket er feilbarlig må makten være delt for at mennesket skal være fritt.

I denne revolusjonære tesen ligger kimen til alt som er galt med sosialismen. Sosialismen deler ikke makt, den sentraliserer makt. Den flytter makt ut av hendene til enkeltmennesker, ut av lokalsamfunn, ut av bedriftene, ut av familiene – over til staten, politikerne og byråkratene.

Høyres grunnsyn bygger på en grunnleggende idé fjernt fra den sosialistiske tanke. Frihet.

Gode og trygge samfunn skapes ikke gjennom teknokratiske styringssystemer eller overivrige politikere, men av oss som bor her – gjennom friheten til å ta våre egne valg og leve våre liv slik vi selv ønsker, men med tillit og respekt for hverandre.

Frihet til å skape, til å være kreativ, til å utfolde seg på egne premisser. Det gir oss et mangfold, og mangfold gjør fellesskapet sterkere.

Samtidig er det en frihet som forplikter.

Frihet er noe annet og mer enn retten til å ta seg friheter. Frihet uten ansvar er egentlig ikke noe annet enn anarki.

Derfor må ansvaret stå helt sentralt i konservativ tankegang. Vi har alle et ansvar – ikke bare for oss selv – men også for våre medmennesker.

Jeg vil våge den påstand at jo mindre ansvar du har i og for ditt eget liv, desto mindre ansvar vil du ta. Tar vi friheten fra mennesker, så tar vi også en viktig del av ansvaret. Vi svekker fellesskapet, fordi fellesskap er noe annet og mer enn offentlige ansvar og støtteordninger.

Et eksempel for å illustrere poenget: For noen år siden var det en dame i Bergen som ringte til kommunen for å klage på at ingen derfra besøkte hennes mor.

Moren var ikke syk. Hun var ikke pleietrengende. Hun var ensom.

Men i den tid vi lever i, var det åpenbart mer naturlig å bruke tid og krefter på å ringe kommunen slik at en fremmed kunne besøke henne, enn å bruke den samme tiden på besøke henne selv.

Når kommunen tar ansvaret fra oss, så svekker den også ansvarsfølelsen vi har for oss selv og menneskene rundt oss

Vi blir viljeløse produkter av samfunnet, i stedet for mennesker med rettigheter, men også plikter. Med rett til å stille krav, men også rett til å bli stilt krav til.

Det bringer meg inn på en artikkel av Lars Roar Langslet fra Minervas Kvartalsskrift i 1971, der han kommenterer det som da var Høyres nye formålsparagraf. Langslet har en meget god beskrivelse av forholdet mellom frihet og ansvar i konservativ ideologi:

”En maksimalisering av friheten i et samfunn forutsetter at den enkeltes frie utfoldelse ikke hindrer andres frihet. Med andre ord: friheten avgrenses av ansvar.

I videste forstand betyr det ansvar for samfunnet, den enkeltes forpliktelse som samfunnsborger. Men med sosialt ansvar siktes det også til noe mer presist: De svake i samfunnet, de som ikke kan sørge for sitt eget tarv, eller som sakker akterut i livsvilkår, har krav på særlig beskyttelse og hjelp. Den personlige frihet har sin forlengelse i medmenneskelig solidaritet. Det er den dypeste begrunnelse for det sosialpolitiske system vi har bygget, og den velferdsstat vi er i ferd med å forme.

Frihet fra nød og utrygghet er en forutsetning for full personlig frihet”.

Langslet setter ord på en tradisjon for sosialt ansvar som har preget Høyre både før han skrev dette og i årene etterpå. Høyre har hatt og har mange store sosialpolitikere, helt tilbake til Emil Stang. I nyere tid Jo Benkow, Annelise Høegh, Erling Lae og mange andre.

Velferdspolitikken er en del av Høyres sjel – óg vil jeg legge til; en del av vår historie.

Konservatismen har et innebygd sosialt engasjement, uansett hvor mye andre partier forsøker å si noe annet.

Derfor var det under Emil Stangs statsministertid at den første sosiale trygdeordningen ble vedtatt. Ni år før Arbeiderpartiet var representert på Stortinget.

Høyre foreslo alderstrygd allerede i 1923, mens Arbeiderpartiet var opptatt med å diskutere revolusjonen i Den kommunistiske internasjonalen.

Den britiske konservative, og senere statsministeren, Benjamin Disraeli ledet an i kampen for å få slutt på den uverdige behandlingen av arbeiderklassen i England.

Han advarte mot utviklingen av et todelt samfunn i England midt på 1800-tallet, og inspirerer konservative politikere verden over den dag i dag.

Den konservative forståelsen av økonomisk vekst som virkemiddel for å fremme sosial utjevning og mobilitet strekker seg tilbake til Adam Smith, og her hjemme til Anton Martin Schweigaard, som på 1800-tallet snakket om økonomisk vekst som motor for å forbedre befolkningens livsvilkår.

En del av den konservative forståelsen av samfunnet dreier seg om at vi ønsker å unngå et samfunn preget av opprivende konflikter. Store forskjeller, og særlig når forskjellene forsterkes av tankeløshet, bidrar til større motsetninger og mindre forståelse for felles interesser.

Derfor har politikere på Høyresiden, Kåre Willoch blant de fremste av dem, alltid vært tydelig på hvor skadelig grådighetskultur er for vårt samfunn.

Det er altså en myte med opphav på Youngstorget at Arbeiderpartiet og venstresiden unnfanget de sosiale reformer og sikkerhetsnett som er møysommelig utviklet i Norge de siste 100 årene.

Samtidig skal vi ikke underslå at konservative vil noe annet og mer enn det Arbeiderpartiet og de rødgrønne vil med velferdsstaten. Forskjellen på oss og de rødgrønne er ikke begrenset til forskjellen på skatteprosenter og syn på Offentlig-Privat Samarbeid – selv om det også er viktig. Det stikker dypere enn det.

Venstresiden er fanget i tanken om at et godt samfunn skaper gode mennesker. Fellesskapet er begrenset til offentlig sektor, velferd gjenspeiler offentlige budsjettposter.

For konservative er det motsatt: Fellesskapene vi finner i familie, venner, kolleger – det gir oss trygghet og tilhørighet. Det er gode mennesker som skaper et godt samfunn.

Hvis vi ønsker å bygge samfunnet på andre verdier enn dem vi kan kjøpe for penger, må vi utvide det politikkfrie rom i samfunnet, stole på at folk vil og kan ta ansvar selv, og gi dem tilbake mer handlefrihet.

Bare i et samfunn der den enkelte betyr noe, får vi virkelig solidaritet og omtanke for hverandre. Solidaritet over skatteseddelen er selvfølgelig nødvendig, men samtidig utilstrekkelig for å skape det gode liv.

Og hvis det er noe politikken skal legge til rette for, så er det gode liv. Paradoksalt nok er det altså mindre politikk som skal til, og ikke mer.

Derfor må vår oppgave som politikere være å sette grenser for politikk. Hvis ikke risikerer vi å sette grenser for menneskers evne til å skape seg et godt liv.

Den menneskelige dimensjon – følelser, ansvar, moral, blir lett underordnet teknokratiske systemer. Dermed svekkes borgernes evne til å ta ansvar for egne liv, og nye offentlige tiltak settes inn for å reparere det som er blitt ødelagt, nettopp av offentlig overivrighet.

Og dette er sosialdemokratiets kjerne; den rettferdige kampen for at alle skulle få sin del av samfunnskaken har blitt til en kamp for å øke politikkens makt på enda flere områder.

Venstresidens konsekvente krav om at politikken må gi mer til mennesker som i utgangspunktet kunne klart seg fint på egenhånd bidrar ikke til utjevning, eller til å «ta fra de rike og gi til de fattige», men til å utarme det personlige ansvaret, det sivile samfunnet og enkeltmennesker og familiers rett og evne til å stå på egne ben og klare seg av egen kraft.

Det minner litt om 1800-tallet. Om det reaksjonære forsvaret for privilegiesamfunnet.

Den eneste forskjellen er at datidens privilegier var til for de få, og nektet de mange; mens dagens privilegier er til for det store flertallet, men nektes et lite mindretall.

Forsvaret av flertallsprivilegiene opprettholder velferdsstatens grunnleggende dynamikk: Et samfunn der alle har rett til å leve på alle andre.

Samtidig svikter velferdsstaten sin mest grunnleggende oppgave, nemlig å gi støtte til dem som ikke klarer seg selv. På den måten er ikke velferdsstaten lenger et utjevningsprosjekt, men et likhetsprosjekt.

Sosialistiske politikere måler ikke lenger sin suksess i hvor mange som ikke er fattige, men i hvor mange som ikke er rike.

Og hvordan kunne de egentlig gjort noe annet? Politikkens makt er større og mer påtrengende enn noen gang før.

Og ja: Aldri har vi vært friskere, aldri har vi levd lengre og aldri har den private og offentlige rikdommen vært større.

Likevel står 800 000 mennesker i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet. Likevel er reell pensjonsalder under 60 år.

Likevel faller 1 av 3 elever ut av videregående skole uten eksamen.

Likevel kan ikke 20 prosent av elevene som går ut av grunnskolen lese og skrive godt nok til å klare seg i en vanlig jobb.

Likevel har sykehuskøene økt med 30 000 mennesker under den rødgrønne regjeringen.

Likevel er det tre ganger så mange barn som lever i fattigdom nå som det var under den forrige regjeringen – da Kristin Halvorsen ba Bondevik om å skamme seg.

 

Vi har store grupper med mennesker, særlig blant innvandrerne, som permanent stenges ute fra arbeidsmarkedet og henvises til et liv som klienter. Hvis venstresiden virkelig er opptatt av dem som faller utenfor velferdssamfunnets sikkerhetsnett er det merkelig at de alltid snakker om dem som er innenfor.

Om barnefamilier der begge foreldrene er i full jobb med god inntekt, som trenger mer støtte og flere offentlige ordninger.

Om 62-åringer som er så slitne at de må gå av med pensjon. Likevel blir jeg stadig forbigått i skisporet av spreke AFP-pensjonister som er tredve år eldre enn meg.

Den grunnleggende forskjellen på høyre- og venstresiden i politikken går ikke på skatteprosenter, men på menneskesyn. Tanken om å «yte etter evne og få etter behov» er grunnleggende gal og umoralsk fordi den forutsetter at noen utenfor deg selv skal definere behovet ditt, legge planer for livet ditt og i bunn og grunn frata deg handlefrihet og ansvar.

Dette er ikke ”demokratisering”. Tvert i mot. En politikk som setter seg som mål å skape og omfordele lykke blir altomfattende, ukontrollerbar og autoritær.

Derfor er det ikke alle problemer som finner sine politiske svar. Ikke alle utfordringer som kan og bør løses med nye stortingsvedtak, lover, regler og forskrifter.

Jeg har lyst til å sitere Astrid Nøkleby Heiberg. Hun har oppsummert den konservative visjonen kanskje bedre enn noen andre:

”Vi må kjempe for at det beste i menneskenaturen skal tas vare på; nemlig den naturlige viljen til å gjøre noe godt for seg og sine, bygge en bedre fremtid for familien sin og gi barna en god start og gode muligheter i livet. Dette er den personlige velferden. Den er beskyttelsen mot klientsamfunnet. Den representerer verdier som vi skal ta vare på: verdier som frihet og ansvar, innsats og overskudd, omsorg og nestekjærlighet. Personlig innsats og overskudd underminerer ikke samfunnet, det styrker samfunnet. Når enkeltmennesker holdes tilbake, holdes samfunnet tilbake. Vi kan bare bygge et selvstendig og ansvarsfullt samfunn med selvstendige og ansvarsfulle mennesker.”

”Når enkeltmennesker holdes tilbake, holdes samfunnet tilbake”. Det er godt sagt, og en grunnleggende annerledes holdning til likhetsprinsippet enn det våre venner på venstresiden opererer med.

I konservatismen er det ikke resultatlikhet som er målet, det er likeverd. Alle mennesker må ha like muligheter til å lykkes, til å feile, til å ta utdannelse, til å skape seg et eget liv, ta egne valg.

Men også likeverd i rettslig forstand. Den liberale rettsstaten ivaretar hensynet til likeverd, maktspredning, sikrer mindretallets interesser og danner grunnlag for et klart skille mellom den private og den offentlige sfære.

En liberal rettsstats fremste oppgave er å beskytte enkeltmennesker mot overgrep fra staten. I konservativ tankegang må frihetsinnskrenkninger begrunnes, ikke omvendt. Ethvert mål helliger ikke ethvert middel. Det sivile samfunn er ikke, og må aldri bli, et underbruk av staten.

 

I en tid som setter likhetstegn mellom et trygt samfunn og et overvåket samfunn, skal det være konservative menneskers oppgave å minne om at friheten er skjør, at friheten må kjempes for hver eneste dag.

Vi trenger ikke å se lenger enn til vårt naboland Russland, der stabilitet og trygghet for det store flertallet, har gått på bekostning av grunnleggende rettigheter for det lille, men voksende mindretallet.

Samfunnet vokser frem av frie mennesker som får utløp for sin forskjellighet. Men det innebærer også at vi må tolerere annerledeshet. I et fritt samfunn er annerledeshet faktisk en normaltilstand.

Og tolerer vi ikke det som er annerledes så tolerer vi heller ikke det som er nytt. Alt som er nytt er jo annerledes.

Derfor er konservatismen også opphav til moderne, fremtidsrettet politikk. Vi er endringsvillige fordi vi må forandre for å bevare viktige verdier, vi søker mangfold fordi fremgang finnes i mangfoldets makt og menneskenes oppfinnsomhet.

Men konservatismen er også forankret i en dannelsestradisjon som strekker seg tilbake til opplysningstiden. Det er vårt lodd å være åpne for det som er nytt uten å kaste vrak på alt som er gammelt. Kultur og tradisjon gir identitet, og identitet er viktig for en nasjon.

Vi lever av akkumulert erfaring; vi vektlegger historien, kontinuitet og gradvishet. Konservative er verken reaksjonære eller revolusjonære, men reformvennlige. Forvalteransvar er viktig for konservative. Vi ivaretar det våre forfedre har vist at virker, slik at det kommer oss selv og ennå ufødte generasjoner til gode.

Derfor er det naturlig for Høyre som et konservativt parti å ta vare på miljøet og naturen rundt oss. Fordi vi skal etterlate denne kloden i bedre stand til de som kommer etter oss, enn den var da vi tok over.

Og derfor er det naturlig for Høyre å se oljeformuen i et generasjonsperspektiv, ikke bruke alt nå, men tenke langsiktig og fremtidsrettet.

Konservatismen er også en balansekunst. Vi balanser frihet og ansvar, planøkonomi og markedsøkonomi, offentlig og privat sektor. Vi erkjenner at det er motsetningsforhold, og vi foretar avveininger. For det er mange dilemmaer i konservatismen. Ta kultur som et eksempel:

Jeg mener vi har en moralsk forpliktelse til å sørge for at Norge ivaretar sin kulturarv og at vi sikrer en bredde i kulturen. Rett og slett fordi kultur har en egenverdi.

Kulturen beriker oss som mennesker, og er et kraftfullt uttrykk for sivilisasjon, sjel og åndelig fremgang.

Kulturpolitikk er likevel et område som illustrerer en del dilemmaer i den liberale konservatismen.

Hvis kultur blir utelukkende et offentlig anliggende vil det føre til ensretting.

Den kultur som oppstår spontant i samspillet mellom kreative mennesker finner ikke rom for utvikling i et samfunn der staten bestemmer hva som er god kultur.

Hvis staten kun sponser fiolinutdanning så kommer alle til å spille fiolin. Og én fiolin utgjør et tamt orkester. I Høyre er vi jo som kjent mer opptatt av hornmusikk…

På den annen side – hvis staten ikke bidrar til kulturen overhodet, så vil den delen av kulturen som er viktig for vår nasjonale identitet, som er viktig for vår kollektive kulturelle bevissthet, men som ikke finansierer seg selv – den vil forsvinne.

Derfor er det viktig at vi har en opera i dette landet – selv om det ikke er så mange som går i den. Derfor er det viktig at vi har et nasjonalgalleri som speiler billedkunstens historie, og det er viktig at vi har et teater som kan føre fortidens store poeter sammen med den oppvoksende slekt.

Det handler om identitet og sivilisasjon, og det kan vanskelig måles i vekst i bruttonasjonalprodukt.

Så hvor skal grensen gå for hva det offentlige skal støtte? Vel – det finnes neppe et konservativt fasitsvar i kroner og øre. Balanse er igjen et stikkord. Den offentlige støtten må innrettes slik at den frembringer et mangfold av kulturelle uttrykk, enten de er tuftet på vår kulturhistoriske arv eller fremtidens uttrykk. Åndssnobberi er ikke en oppgave for stat og kommune.

 

Vi kan ikke søke i vårt verdigrunnlag for å finne fasitsvar i et programarbeid, men vi kan finne inspirasjon, retning og mening.

To konservative mennesker kan komme til motsatt konklusjon med samme ideologiske begrunnelse. Og nettopp derfor har vi som skal jobbe med program en fantastisk spennende tid foran oss.

 

Lykke til og takk for oppmerksomheten!